Som jeg skrev så flyttet Quila til sitt nye hjem for ikke lenge siden. Hun skulle være siste dyret på en stund, meeeen…
For litt siden, var vi på shelteret og der falt vi for skjønne Selva (uttales Selba, da V blir B på spansk). Selva likte seg ikke på shelteret og de slet med at hun hele tiden rømte eller prøvde å rømme. Problemet hadde blitt så stort at hun nå måtte tilbringe store deler av tiden innelåst i ett trangt lukket rom. De kunne ikke ha henne i noen av hundegårdene eller andre delvis åpne rom, for hun fant alltid en fluktvei. Alle på shelteret jobbet for å finne ett fosterhjem til henne, uten hell.
Første gang vi traff Selva, hadde vi Quila boende her og det var derfor ikke aktuelt å tenke på å ta inn ett dyr til. Men etter Quila dro, så vokste tanken på å kanskje ta Selva hjem mer og mer frem. Vi bestemte oss for å dra ut på shelteret og møte henne igjen, alle sammen. Da Selva er en stor hund var det viktig at alle var komfortable med å ha henne i hus.
Når vi kom til shelteret så var Selva allerede ute på tur, så vi tok med noen andre hunder på en spasertur. Vi så også en hund som blødde fra ett øre og spurte hva som hadde skjedd. Noen sa da at det var Selva som hadde bitt. Dermed bestemte jeg at Selva ikke skulle være med hjem. Vi gikk på tur og ungene prøvde å overbevise meg om at vi kunne ta med en annen hund.
Vel tilbake på shelteret etter turen, kunne vi høre Selvas bjeffing fra det lille rommet. Veldig synd at en så fin hund skulle være aggressiv, tenkte jeg. Men men…
Vi gjorde oss klar til å dra hjemover, da noen tilfeldigvis nevner noe om denne blødende hunden og det som skjedde. Da kommer det frem at det hele var en stor misforståelse, Selva hadde ikke angrepet noen. Historien var den at Selva sto å spiste, da en aggressiv hund angrep henne. Hvorfor hunden blødde var de ikke sikker på, om det var Selva som hadde bitt tilbake eller om hunden hadde revet det opp på gjerdet eller på en annen måte i tumultene som oppstod. Driver av shelteret kunne si at hun aldri hadde opplevd Selva aggressiv. Så da bestemte vi oss for å hilse på i alle fall. Vi fikk også vite at hun skulle steriliseres om noen dager, da hun var bortadoptert og skal dra til Tyskland om noen uker.
Vi hentet Selva ut av det innestengte rommet, og sukk…så glad hun ble. Vi var vel mer eller mindre solgt. Men jeg brukte lang tid, før jeg bestemte meg. Da Selva ikke har vert så glad i å være alene, måtte jeg sjekke om hun gikk i bil, da jeg blir avhengig av å ta henne med når jeg kjører ungene til og fra skole. Men det var ikke noe problem, hun ville ikke ut av bilen hun.
Med brune bedårende øyne kikket hun og ungene fint på meg, til og med Mats, som egentlig er katteelsker, da var jeg vel solgt.
Kan si vi ikke har angret ett sekund. Hun har roet seg så fint her og bare nyter å være en del av flokken. Ingen rømningsforsøk har det heller vert. Det må vi vel ta som ett tegn på at hun trives.
Onsdag var hun hos veterinær og ble sterilisert. Til og med dette har hun tatt fint. Selva viser seg å være en nokså underdanig hund, som elsker å være sammen med oss.
Hun er lydig, fin å ta med på tur og gjør lite utav seg. Hun kan være litt over ivrig med en gang hun møter folk, og vil gjerne hoppe opp og slikke de i ansiktet, men til og med det har blitt betydelig bedre. Hun tar til seg lærdom fort og er veldig villig til å lære.
De som får henne er rett og slett utrolig heldig. De får en superfin hund.