Da har vi kommet til Bangkok.
Vi sto opp «tidlig» (08.ish), pakket og dro til Samui
AirPort. Selv om det koster litt å fly fra den, da den er eid av Bangkok
Airways og det er egentlig kun de som flyr til og fra der, så valgte vi fly denne
gangen for å få mest mulig tid i Bangkok. Dette er en veldig spesiell og fin
flyplass. Ingen vegger, så man er ute hele tiden.
Når vi satt ved gaten og ventet på å få gå ombord i flyet,
ropte de plutselig opp navnet mitt. Ba meg kontakte personalet. Det gjorde jeg og fikk da beskjed om at jeg måtte bli
med å fjerne powerbanker som de hadde funnet i min innsjekkede bagasje. Så der dro
jeg en vei, mens resten fikk boarde flyet.
Når jeg kom til bagasje håndteringen, viste det seg
at det var Bjørn Egil og Mats sine sekker som hadde blitt registrert på mitt
navn og de som hadde puttet powerbankene i sekkene sine. Men jeg fikk fjernet de
og ble eskortert til flyet. Da kunne flyet ta av og vi satte snuten mot
Bangkok.
Framme i Bangkok, måtte vi finne hotell, hadde ikke
rukket å bestille noe. For opptatt med sol og bading, vet dere…
Vi endte med å gå innom en «hotell service skranke» på flyplassen. Og etter mye frem og tilbake endte vi på Centre Point Pratunam. Greit hotell. Etter innsjekk, dro vi innom MBK shoppingsenter for mat og ny lader til Bjørn Egil. Etter middag praiet vi en taxi og dro til King Power Mahanakhon, Thailands høyeste bygning. Her skulle vi til topps!
Allerede i heisen på vei opp imponerte bygget, med video på vegger og tak som gjorde at man helt glemte at man var på vei 74 etg. opp, med en fart på 8 m i sekundet. Vel oppe, var vi noen som angret bittert på at vi dro hit. Fyttikatta!! Men som om det ikke var nok med 74 etg. opp, så skulle vi 3-5etg lengre opp, i en glassheis, på utsiden av bygget.
Når vi endelig kom heeelt opp, var det ut i friluft, 314m over bakken. Og kun glass til rekkverk. Jeg var så redd at jeg ble sint. Men det stoppet ikke der, her fantes en skywalk. Hva er en skywalk? Jo, det er en utstikker på gulvet, som selvfølgelig er laget av gjennomsiktig glass, så man føler man går i løse luften, 314m over bakken. Død! Dette ble for mye for meg og Celina. Vi nektet å se på at gutta skulle gå utpå.
Men da det ikke var lov å ta med fotoapparat utpå og det er litt ille at en slik heltebragd ikke skulle dokumenteres, så måtte jeg ta meg selv i nakken. Men Bjørn Egil måtte love meg å hoppe etter gutta, om glasset skulle briste. Heldigvis gikk det bra og vi kunne reise ned igjen mot landjorda.
Herrefred, dette var gruuuuusomt skummelt.
Nå er vi tilbake på hotellet og skal lade batteriene til en halv dag med guidet tur i byen. Fikk dette på kjøpet når vi booket hotell gjennom service skranken på flyplassen.
